Nu staar jeg paa høiere Grund!
Nu kan jeg videre sel!
Under mig Byen med Eng og Lund!
Rundtom mig glitrende Sne!
Dernede stængte jo Fjældets Karm,
og alting var trangt og smaat.
Jeg døvedes næsten af Livets Larm
mellem Væggenes Graat i Graat.
Heroppe gaar Vindene strygende frit
og danser paa Vidden ud;
men aldrig en Kvist eller lerende Blad
kan bringe mig Livets Bud.
Er den da virkelig, virkelig stor,
denne isnede, døde Natur?
Større end Dagligstuen hos Mor
med sit surrende Ottedags-ur?
Røgen stiger fra Aaren nu,
hvor Kaffekjedlen staar paa.
Nu damper den varm! Huf, det er da en Gru
heroppe i Isen at gaa!
Dernede sad jeg med Piben tændt
og Kaffen rygende varm
i Stuen hos Mor; – men den er vendt
mod Fjeldets stengende Karm!
Alligevel, – i Dalen ned,
hvor alting er trangt og smaat!
Der kan jeg dog leve Livet med
mellem Væggenes Graat i Graat.