Du var på vei et tornet træ,
som sårte den, der søgte læ,
men du bar og' ved forårstide
trods vintrens nød de blomster blide,
– du sjeldne træ!
Du var en vårstorm, der i fart
rev ned så mangt, du kunde spart,
men har du feiet bort det gamle,
det ny' du og' forstod at samle,
– du storm i vår!
Welhaven! Dine sangerkår
var strenge. Arm er moders gård.
– Nu ved vi, hvad en blomst må lide
i ublid luft, “hvor tåger skride”,
berøvet sol.
Welhaven! Om dit høie navn
jeg slynger takkens krans i savn.
Tak for din torn og for din rose,
for digtets smil og viddets skose,
– en tak for alt!