Han lå på hvide puder
så kraftløs og så træt.
Hans hud var gul – og kroppen
knapt mer end et skelet.
Og lyset var stængt ude,
– for ruden et gardin –
og atmosfæren trykket
af stank af medicin.
I angst jeg stod ved sengen
og så de kendte træk,
hvorfra al ungdomsskønhed
var sporløs gleden væk.
Hans blik det var så håbløst
som fangens i sit bur.
Det var som døden stille
bag sengen stod på lur.
Da ud jeg kom i dagen
fra hospitalets gård,
hvor frydefuld fornam jeg
den første duft af vår!
Var et mirakel skeet?
Før syntes himlen grå,
men nu, foruden skyer,
den strålte gyldenbla.
Med raske skridt jeg vandred
på engens første grønt…
Jeg ung og stærk mig følte.
– Hvor livet dog var skønt!
Et barn mig bød violer,
jeg købte dem i hast,
og kyssed barnets pande,
mens jeg i tårer brast.