Ved Kivledal, i Sill'jord der var så lærd en præst. Den bibelbog at granske det huede ham best.
En søndag, da ved altret han messede og sang, da udenfor den kirke en slåt så sælsom klang.
Det lød som svalens kvidren, som granesus i li, som gråt og latter blandet med elskovshvisk deri.
Og menigheden loktes nu bort fra herrens hus. Den flygted ud i dagen med sol og sommersus.
Derude gik tre jenter, og gjæted i en ur, og det var dem som blæste så vænt på horn og lur.
Så hjertens vænt de blæste alt under himlen blå, at alle, som dem hørte, i undren monne stå.
Men præsten fulgte efter, bød folket vende om og lytte til den messe i kirkens helligdom.
Der ingen på ham hørte. Som fjettrede de stod. De fagre Kivlemøer forheksed deres blod.
Lad kirkens klokker kime, ei kirkesti blir trådt! Hvor kolde messens toner mod Kivlemøers slåt!
Så deiligt blåner himlen og lien er så grøn… – Når Kivlemøer spille, da først blir verden skøn!
Forgæves ropte præsten: “Slut, jenter, eders spil!” De Kivlemøer blæste som før og lo dertil.
Af harm da præsten fyldtes, – til hævn han var ei sén – Han møerne forbanded, så alle blev til sten.
I sten de endnu stander med hornet for sin mund. Og slig kan man dem skue endnu i denne stund.
Men kommer du til Sill'jord, hver spillemand i lag kan ,”Kivleslåtten” spille for dig den dag idag.
Og når den slåt du hører, du sælsomt drages hen. Du smiler og du gråter, – og kan ei glemme den.
Cookies on Poetry Cove