Jeg gik så tankefattig,
om almisse jeg bad.
Så mødte jeg en digter,
berømt i land og stad.
“Profet, du visdomsrige,
å, skænk mig en idé!
Min sjæl er ganske luvslidt.
Kan du min nød ei se?”
Han pegte opad. Solvbla
gled melkeveiens flod
blandt store, gyldne stjerner,
der som i undren stod…
“Vend blikket imod himlen,
og vær ei så forsagt!
– Kan du idéer mangle
i denne stjernepragt?
Hver stjerne, som dig hilser
i denne fagre kvæld,
det er en guddomstanke
fra evighedens væld.”