År for år jeg i det fjerne
vandred som en ensom mand.
Syden bandt mig som med trolddom…
Glemt var fattigt fædreland.
Endelig jeg fandt tilbage,
træt og syg, til moders dør,
hørte hendes stille klage:
“Ak, hvi kom du ikke før?”
Der lå landet høit og fagert,
smilende med fjeld og fjord,
– al min ømhed, al min anger
frem jeg bar i hede ord…
Men hver bølgerad, som svalte
strandens grønt med dugfriskt slør,
sukked mildt, mens solen dalte:
“Ak, hvi kom du ikke før?”
l den samme skønheds blånen
lå mit Norge høst og vår,
mens jeg sled en fremmeds trapper,
utro mod min moders gård.
– Når jeg nu mit barndomskvæde
sang mod fjeldets steile dør,
syntes ekkoet at græde:
“Ak, hvi kom du ikke før?”
Og den ven, om hvem jeg tænkte,
at han længst mig havde glemt,
fandt igen jeg uforandret.
Tro han har hvert minde gemt.
Han mig hånd til velkomst rakte
varmt som gammel ven det gør,
mens han spurte ømt og sagte:
“Ak, hvi kom du ikke før?”