Hun stod på la chiaja
og svang sin vifte let.
– Hun rakte mod mig hånden
og smilede koket.
Halv barn hun var, halv jomfru.
Og dragten var så arm,
– men en granatblomst rødmed
på hendes høie barm.
Og øiet sort det strålte
af sol, af liv og ånd…
– En kobbermynt jeg kasted
i hendes brune hånd.
“Du tror, du fik en soldo,
du sydens fagre barn,
– ak nei, det var mit hjerte,
du fanged i dit garn!”