Vi kom fra ballet, støiende og glade.
Vor galladragt var smyk't med blomst og stjerne.
I øret genlød valsens melodier,
champagnens ildstrøm gjorde ør vor hjerne.
Det første daggry sitred over byen,
der endnu sov. I fjernet gol en hane.
Men hist i øst, bag fjeldets svarte rygge,
det rødmed svagt... Vi kunde solen ane.
– Da lød der skridt. Imod os kom der flokke
af mænd med ansigter så gustne, trætte,
i pjalter klædt, med feiekost i hånden – – –
Den store by skal gøre toilette.
Der faldt en stilhed på vort muntre følge…
Det var som verdner to hinanden mødte
– én, der var skabt til livsens fest at nyde,
én, der i stilhed led, i stilhed blødte…
Mens vore laksko undveg kostens sprøiten,
faldt bitre, spodske ord fra arbeidsskaren:
“Tag dig iagt, du fine, dovne herre,
snart timen slår – snart kommer proletaren!”