Sig, bestemoder kære, hvi brister du i gråd,
hvergang du ser det falmede portræt?
Hvad er det for en herre? En blomst han har i hånd,
og gammeldags og sælsomt er han klædt.
“Min ungdom, barn, jeg mindes.. Det var i vårens tid..
I hjertets bund der spirte og' en vår…
Hvor kan hin tid jeg glemme, så stormfuld og så skøn?
Han elsked mig – os jeg var sytten år…”
Å, bestemor, fortæl mig din ungdomstids roman!
– Med bestefar du dengang ei var kendt –
Det var din første elskov – jeg har nok hørt derom –
Sig, bestemoder, var han ei student?
“Nei, barn, han var en digter, hvis navn har ryets glans,
han skrev til mig såmangen fin sonnet…
Så lønligt i hans digtning mit navn sig slynger ind
som brevet skjult i elskerens buket.”
Å, nu må jeg dig kysse, du gamle bestemor,
dit sølverhår og rynkerne på kind!
Men vis mig dog de digte, han skrev, da du var ung…
– Din tale har gydt længsler i mit sind…
“Ja, når dit eget hjerte en vårdag springer ud,
da, kære, vil jeg vise dig hans kvad,
– og da vil ret du fatte, hvad bestemor har lidt,
hvi grædende vi måtte skilles ad.”