De jordbær, som i skogens løndom
jeg engang samled, har jeg glemt,
– dog det, jeg ei fik tid at plukke,
dets sødme har mit hjerte gemt.
Jeg altid husker det. Om natten
jeg drømmer om dets skarpe duft,
og hjertet banker som i feber,
mens lummerhed blir kamrets luft – – –
– Du skønne blonde, som i våren
engang mig bød din røde mund,
ak, hvorfor greb jeg ikke lykken?
Hvi skiltes vi i samme stund?