Solen holder på at dale
bag det høie, dybblå fjeld.
Jeg ved grinden står alene
i den tause sommerkvæld.
Foran mig en udmark ligger,
den er stenet, den er vild.
Gårdens kør så roligt græsser
under himlen rød som ild.
Koens bjelder malmfyldt klinger
og de genlyd får fra fjeld…
Ak, det er min barndoms toner,
hjertet kender dem så vel!
Når som gut jeg lå på landet,
jeg hver kvæld af hjemvé græd,
når jeg hørte disse bjelder
midt i solnedgangens fred.
Underlige dybe vemod
i vort Norges fjeldnatur!
Hvor du ånder, hjertet skælver
som en fange i sit bur!...
Over fjeld og nøgen udmark
glider solens siste glans
varmt og pragtfuldt… Egnens armod
dølges af en strålekrans.
Hist i øst blir husmandshytten
til et eventyr af guld…
Ruden gløder som et øie
ud i kvælden andagtsfuld.
Brita nu tilstøls er kommen,
fylder rask med mælk sit spand,
mens hun for sin “Gullros” synger,
så det ljomer over land…
Sangen lyder ikke mere,
solen sank bag fjeldets tind…
Ensom, glansløs ligger egnen,
– ensom som mit eget sind.