Nu sol gaar ned bag den vestre tind,
saa fagert den høiderne maler,
og kveldens lette, flagrende vind
i buskene tisker og taler.
Og himlen gløder saa purpurrød
og fjorden lyser som en lue,
og elven funkler i dalens skjød,
og ruder brænder i hver stue.
Og kvelden lægger sig mild og blød
omkring mig her ude i skogen,
droslen mig synger en sang saa sød, –
jeg læser ei mere i bogen.
Det er en fryd for min trætte krop
at hvile sig her under birke,
og lade saa sjælen svinge sig op
fra madstrævets traurige virke.
Jeg glemmer armod, ondskab og svig,
og drømmer om kommende dage.
Her blir min sjæl paa syner saa rig,
og styrket jeg vender tilbage.