Hver eneste kveld naar klokken slog
sine otte slag med sin vante ro,
da kom hun og gjorde ham tiden kort
og kveldene iled saa fort saa fort. –
Men saa med ét blev hun borte helt,
han vented og vented, men alt forblev stilt;
klokken slog otte og klokken slog ni,
men hun kom ikke, skjønt klokken blev ti.
Længtende sad han den lange kveld
og lod sig dra ind i et drømmevæld.
Han drømte om hende, sin hulde mø,
thi mindet det vilde nok aldri dø.
Kveld efter kveld han ventede saa,
og stundom han syntes høre det gaa,
og derpaa det var som det tog i hans dør,
men – saa blev alt stille igjen som før.
Han syntes føle endnu den arm,
der laa om hans hals saa rund og varm;
han syntes han saa den duggvaade mund,
der gav ham et kys i den samme stund.
Han saa to øine i hellig glød,
han hørte en stemme saa mild og sød;
men just som hnn stod der legemliggjort,
og han hende favned da svandt hun bort.
Hver eneste kveld naar klokken slog
sine otte slag med den vante ro,
han nu sad alene, og drømte om
og vented paa hende som aldrig kom.