Har du mod saa stig op
til den høieste top
som sig speiler i himmelens vande, –
til den hvasseste tind,
hvor en strygende vind,
svaler deilig din svedende pande!
Om du tør, siger jeg,
gaa da frem paa den vei
som gaar op til de høiere egne,
over alt dette smaa,
dette skidne og raa,
hvori alle de modløse segne!
Har du kratt i din arm,
har du glød i din barm,
gaa da frem paa den djærveste bane,
Om du saares paa fod,
om det koster dit blod,
bøi ei af, men sving freidig din fane!
Naar saa du naar frem
til det solrige hjem
som dig venter der oppe paa tinden,
da vil heles de saar,
som paa veien du faar,
og dig friheden vifte om kinden.