Hvor underligt alting bliver!
Det sortner saa rart for mit blik!
‒ ‒ ‒ ‒ ‒ ‒ ‒ ‒
Min elskte, nei er du kommet!
Hvor længe, siden du gik!
Og hvor du er blevet fremmed!
Dit aasyn har faaet en plet!
Nei gnid ei, det nytter ikke,
Selv om den med taarer blev vædt.
Jeg kjender dem, disse pletter,
Man vasker dem aldrig af,
Selv ikke med angers taarer;
Man bærer dem til sin grav.
Men sig mig elskte, hvi var du
Dog engang saa streng mod mig
Naar saadanne stygge pletter
Der ogsaa vansirer dig?
Vi er jo mennesker begge,
Endskjønt bare du er mand!
‒ ‒ ‒ Men hvad skal vi gjøre med pletten,
Som ikke borttages kan?
Ven, gik du stundom ved stranden
Og saa i bølgerne ned
Og hørte det lokke fra dybet
Og hviske om glemsel og fred?
Du, ‒ hører du bølgernes stemme?
De kalder til stranden os ned!
Vi kommer, vi kommer, vi kommer!
Vi skynder os alt afsted!