I.
Det falder mig bare saa underligt ind,
At uslingen, han, som mit liv lagde øde,
Ham kan i de fineste kredse man møde,
Ham vil man som svigersøn ikke forstøde,
Selv ikke i samfundets øverste lag;
En uskyldig hustru han henter en dag;
Mens jeg, jeg skal gaa her omtrent som et vrag;
En hæderlig mand tør ei kalde mig sin. ‒
‒ Hans skyld var dog tidobbelt større end min!
II.
Mon dette var hans første brøde?
Mon dette var den første gang
Et kvindeliv han lagde øde?
Mon gjennem verden ei hans gang
Betegned er med blod og taarer,
Med kvindesjæles lig bestrød?
‒ Og dog behandles han af daarer,
Som dette ingenting betød!