O dersom jeg dog var istand til at glemme!
O den, som sig dog for sig selv kunde gjemme!
Hvor mangen en nat
Jeg hvileløs vaanede mig paa mit leie,
Fordi jeg har mistet mit herligste eie,
Min dyreste skat.
Elendige, hvordan din magt du benytted!
Ei stilling, ei hjem eller slægt mig beskytted,
Jeg var saa forladt!
Min kunst var min eneste glæde og lykke,
Og renheden, den var mit eneste smykke,
Min eneste skat.
At aldrig, at aldrig den dag der skal rinde,
Da jeg kan igjen det klenodie vinde,
Som mistet jeg har!
Min ungdom, min kunst, ‒ jeg dem hen vilde give
Med glæde, saasandt jeg paany kunde blive,
Hvad engang jeg var!