Herre, frelser, se det kommer
alt mit gamle onde sind,
bitre tanker, onde lyster,
stormer i mit hjerte inch!
Troen, haabet, kjærligheden,
alt er ganske visnet hen;
mørkt og koldt det er istedet !
Ak, nu er det saa igjenl
Mørkets fyrste mod mig sender
alle kjæmper i sin hær,
bitterheden over livet,
som bedrog mig, forrest er.
Saa misundelsen mod andre,
saa ulydighed mod dig,
hovmod, ulyst til at vandre
ydmyghedens tunge vei;
Stundom og en uren tanke
sniger sig i hjertet ind!
– Hvordan skal dog dette ende?
Herre, er jeg ikke din?
Se, nu er jeg helt beseiret
af den vilde mørkets hær,
jeg, som har min frelser fundet,
jeg, som har min frelser kjær!
Herre jeg har glemt at vaage,
slumret har jeg paa min vagt!
Dage uden bøn fik skride,
derfor fik det onde magt.
Og jeg staar her uden vaaben,
og min sjæl er ganske lam.
– Frelser, se til dig jeg flygter
med min smerte og min skam!
Se jeg har dit navn beskjæmmet,
se, jeg har vanæret dig,
se, min sjæl er syg til døden !
Mørkets hær beseired mig!
Herre, o gaa du imod den !
Jag den du paa flugt igjen!
Reis dig i din magt og vælde,
at den helt maa veires hen
hele denne vilde store
frygtelige mørkets hær!
Reis dig herre! Reis dig herre !
Vis, at du dog Herren er!