Jeg længted altid før mod livet ud;
jeg elsked storme, endog stormes vildhed;
nu maa jeg være ene med min Gud;
saa saart jeg trænger dette ene: stilhed.
Din røst det var, din røst det var, min Gud,
som nu paa denne maade til mig talte;
igjennem selve smerten du mig kaldte,
tog mig ved lidelsen fra verden ud.
Jeg hørte ei din sagte stemme før;
den kunde ei mit haarde hjerte røre;
nu slig du talte, at jeg maatte høre
og tigge livet, herre, ved din dør.