Natten netop var forsvunden,
Dagskjærs guld i østen laa,
Skjøn var morgenen oprunden,
Men jeg agted ei derpaa,
I mit sind var tunge tanker,
Verden syntes mig saa fæl,
Alt, hvad ondt ved navn kan nævnes,
Trivdes, syntes mig, saa vel.
Stille gik jeg til min gjerning,
I mit bryst det rased vildt,
Og forgjæves morgnens luftning
Strøg min hede pande mildt.
Længe slig i egne tanker
Vist jeg vandret have maa,
Men tilsidst jeg løfted blikket,
Stansede, ved hvad jeg saa:
Rundt omkring mig laa naturen
I oktobermorgenskrud,
Skjønhed lued, renhed tindred,
Og forbauset brød jeg ud:
Himlens Gud og jordens herre,
Hvor ophøiet, skjønt og rent!
Slig en jord og slig en morgen
Har vi, herre, ei fortjent!