Fader, du som skabte dette hjerte, med dets uro, higen og begjær, med dets evne til at føle smerte, med de dybe længslers magt især,
fader, se jeg gik mig vild hernede mellem denne verdens tornekrat; som en fugl, der mistet har sin rede, staar jeg, ganske ensom og forladtl
Hjemløst er mit arme hjerte blevet, eier ei paa jord en fredet plet, og min fod er saar og sønderrevet, og min sjæl, den er saa træt, saa træt!
Fader, jeg har ofte hørt din stemme, mange gange kaldte du paa mig, sagde, at hos dig jeg hørte hjemme, og at lykken fandtes kun hos dig.
Men dit kald, det har jeg ikke agtet, rastløs vandred jeg i verden frem ; efter jordisk lykke har jeg tragtet, vilde finde her paa jord mit hjem.
Nu da hjertet har i dødsangst bævet, da min sjæl er døbt med smertens daab, nu da verden er en ørken blevet, nu da slukt er hvert et jordisk haab,
nu jeg kommer, skjælvende og bange, nu, først nu jeg kommer, – o min Gud, du har kaldt paa mig saa mange gange, kanske nu du vil mig støde ud,
sige, naar jeg før dit kald foragted, naar jeg før ei vilde høre dig, men kun efter jordisk lykke tragted, saa vil du ei heller høre mig!
Fader, fader, vil du dig forbarme? Vil du, vil du frelse mig, min Gud? Vil du aabne for mig dine arme? Eller støde mig ifra dig ud?
O, der er saa mørkt og koldt i verdenl Skal jeg til at vandre der paany uden maal og hjem — en haabløs færden! Fader, frels mig, giv hos dig mig ly!
Se dog, hvor jeg staar forladt og ene! Se min længsel og mit dybe savn! Fader, glem dog, hvad jeg kan fortjene! Fader, fader, slut mig i din favn!
Cookies on Poetry Cove