Vel aldrig naturen sig smykker
Med saadan en ynde og pragt
Og aldrig vort øie henrykker
Med slig en bedaarende magt,
Som naar den har hvilet og blundet
I vinterens iskolde favn,
Hvor trykleet og lænket og bundet
Den aldrig fik nævnt sine savn,
Dog er det, naar lænkerne løses,
Naar vinterens vælde blir brudt.
Naar hele naturen forløses,
At vaardage bliver os budt.