Naar livet, selve livet er stort,
Det os i sit eget billede danner;
Det hverdags-smaalige svinder bort,
Vor tanke, handling, alt bliver stort,
Vor sjæl sig vidunderligt løfter og hæver,
Naar saadan i store træk vi lever.
Men naar saa selve livet er smaat,
Som regel vi og i dets billede dannes,
Naar livet saadan er graat i graat,
Vor tanke, handling, alt bliver smaat,
Den samme sjæl, som det store kan hæve,
Hvor liden den kan i det smaa sig leve!
En sjæl, som vokser, trods livet er smaat,
Som aldrig det faar i sit billede dannet,
En saadan sjæl er forunderlig stor
Og eier den sandeste storhed paa jord,
Der ei ved et vindstød kan bli den berøvet. ‒
For saadan en sjæl jeg mig bøier i støvet.