Jeg er en liden, liden smule stolt.
Hvorfor? Fordi jeg navnet kvinde bærer,
Det navn, som har saamegen kummer voldt,
Det navn, som tusinder saa høit vanærer,
Det navn, der for vor sjæls bevidsthed staar
I saadan grad med lidelsen forbundet,
At gjennem tanken tidt som enhed gaar
De to begreber, fast isammentvundet,
Det navn, der eier slig en herlig klang,
Det navn, der dette underlige evner,
At i vor sjæl der vækkes mangengang,
Naar bare dette skjønne navn man nævner,
En forestilling om et hjem, et sted,
Hvor der er saare godt at bo og bygge,
Men først og sidst og mest om kjærlighed
Og derfor og om skjønhed, fred og hygge.
Men hvi saa stolt af dette navn jeg er?
l Fordi jeg mødte mangen prægtig kvinde,
l Som kjækt har klaret alle disse skjær
Og alle disse slemme kastevinde,
Der gjør vor fart paa livets hav saa svær,
Der alle, alle uden forskjel truer,
Men som dog altid farefuldest er
For den, hvem ydre forhold haardest kuer.
Til hver en ædel kvinde, som jeg “fandt”,
Til dig og dig, til hende og til hende,
Som gjennem smerte sjæleadel vandt,
En hilsen her jeg maa faa lov at sende!