At gaa for at ofre sin eneste søn,
Den længe forventede, givet som løn
For klippefast tro, der til tvil ei har lvttet,
Til hvilken forjættelsen ogsaa var knyttet,
At gaa denne dødstunge lydigheds gang,
At gaa den ‒ og ikke at knurre engang ! !
‒ En sjæl, som sig slig kan i lydighed bøie,
Den maa og velsignelse faa fra det høie.