Naar du, min stjerne, over livet blinker,
Der ligger lysning over stort og smaat;
Men hvergang du, min lyse stjerne, daler,
Blir livet altid farveløst og graat.
Naar du, min stjerne, over livet blinker,
Da er den mindste ting mig stor og kjær;
Men hvergang du, min lyse stjerne, daler,
i Mig selv det store smaat og lidet er.
Saa mangt kan blende mig med rige farver,
Saalænge stjernen blinker paa min vei,
Men daler den, da blegner alt det andet,
Det blegner ganske hen, jeg ser det ei.