Du drøm, som i smerte og kamp jeg har drømt,
Hvor var du dog vakker du!
Aa, hvor jeg har elsket dig, elsket dig ømt,
Men ikke ret vidst det før nu!
Hvor har du dog sagte mit liv vævet ind
I noget saa fint og saa blødt!
Hvor har du dog stille bedugget mit sind!
Hvad har i min sjæl du ei født!
Og nu er du veget, og livet nu maa
Undvære dit mildnende skjær.
Og menneskesjælene, nei, o hvor smaa,
Hvor usle jeg synes de er!