Har du sét ham – den tause, urolige mand
med det søgende, sorgtunge blik ?
Det er noget, han vil, som han vist ikke kan.
Var det helsen hos ham mon, som gik?
Nei, herinde det stormer. – En alvorets dyst
kjæmper denne urolige mand,
han er kastet af veiret paa ufredens kyst.
Lad os hjælpe – saamange, som kan!
Har du sét denne kvinde, hvem sorgen har mødt?
– Hun er bleg, og hun græder saa tungt,
Hendes haab – hendes største paa jord – det er dødt.
Her er knækket et liv trods saa ungt!
Hun maa leve igjen! – Gud vil hjælpe ved os;
han vil reise det haab, som her faldt!
Men – kun da kan vi byde hver ulykke trods,
naar Vorherre faar være vort alt!
Han er blit det for mange her inden vor kreds.
Han har æresplads i deres hjem.
Derfor ser du saamangen en fattig tilfreds,
– Vi vil leve og virke for dem!
Selv den usleste stodder skal være vor ven!
– Er han ond vi vil bede for ham. –
Og almagten skal gi ham et hjerte igjen,
saa han angrer sin synd og sin skam.
Med Gud! – er vort løsen Vort liv og vor daad
vil da føre til skjønneste seir.
Dem trykker ei taarer, dem tynger ei graad,
som hos lysenes fyrste slaar leir!