Der stander en blomst paa et enligt sted.
Den blomst er saa fager at skue.
Den taler om skjønhed, om renhed og fred
og tvinger ned
hver magt, som vil livsglæden kue.
Mit sind var i fars saamangen gang.
Det stævned mod mismodets kyster.
Da blomsten frem i minde sprang,
og bort den tvang
hver stemning, tungsindig og dyster
Den venter og haaber. Gid jeg – som den –
maa bøie mig under Guds vilje!
At Gud er en mægtig og naadig ven,
som lever end,
det lærte mig markens lilje!