Saamangen kveld, naar hvilen tyst
var kommen ind i huset,
drog tanken hen til mindets kyst.
Der saa den sorg, der saa den lyst,
saa fredens id, saa alvorsdyst,
saa seir, saa haab i gruset.
Det minde, jeg nu drager frem,
vil følge mig til graven.
Det var et bud fra fredens hjerm,
og budets bringer var af dem,
som kjæmper for at vinde frem,
naar her er nedlagt staven.
Vorherre havde lagt mig ned
paa smertens tunge leie.
Jeg var en gjest paa sorgens sted,
hvor mange sukked', mange græd.
Men Herren sendte engle ned,
der yded' kjærlig pleie.
– Hun sang – og sang min smerte bort.
(Jeg hører endnu ræsten!)
Hun sang om ham, som Gud har gjort
til synd for os, saa himlens port
er aaben, ingen stødes bort,
hvem Gud faar bringe trøsten.
Den sang er med – til megen trøst –
paa alle mine veie.
I livets vaar, i livets høst,
jeg høre vil den kjære røst,
der sang om ham, som barnetrøst
og gav mig liv i eie.