Det var i den gamle latinskolegaard,
Som nu er Britannia hotel;
Og siden er gaat snart halvhundre aar,.
Men mindet er friskt likevel.
Vi havde just faat os en lærer ny
I norsk, som faget blev kaldt,
skjønt norsk dengang i vor dannede by
For raat og for simpelt gjaldt.
Jeg husker det første indtryk jeg fik
Han minded mig om en bjørn,
Med lutende hode lidt tungt han gik
Og brummed godmodig til børn.
Men bjørnen, det var et fortryllet dyr;
Da hammen han kasted, jeg minds:
Det gik som i Asbjørnsens eventyr,
Vi fik et glimt af en prins.
En prins, som var prins i sandhed og aand,
Som elsked sit folk og sit land,
Som vilde løse fra fremmede baand
Dets maal, som var lyst i ban.
Og skjønt jeg som gut fik bare et glimt.
Ei fatted og skatted ham hel,
Det var dog mit første, uklare skimt
Af en ædel, frisindet sjæl.
Og dette glimt som et solstreif kom
I den gamle latinskolegaard,
Hvor man glemte saa tidt for det gamle Rom
Vort eget folk og dets kaar.
Tak, gamle lærer, for hvad du var
For mig som gut og som mand!
Dau var den første, som lært mig har
At elske vort folk og vort land.