I hastemte tider, naar dampen er oppe
Med stønnen og drønnen og løften og snøften,
Da gjælder det ikke ventilen at stoppe;
Thi ellers snart iltoget ligger i grøften.
Og mellemgulvet, det er nu ventilen,
Som op og ned maa klappe med lethed,
Snart stærkt med latter, snart svagt med smilen
Og slippe lidt ud af hadampens tæthed.
Ja, mangt ha – ha – ha fra ventilen maa klinge,
Hvis ikke den hafyldte kjedel skal springe.