I videnskaben, som bekjendt,
Er indført republiken,
Og som livsvarig præsident
Er valgt mathematiken;
Thi ingen er som den saa ren,
Ufeilbår i sin slutning,
Den er jo lutter skind og ben
Og taaler ingen prutning.
Den tænker ei paa nytten, som
Dens theori leverer;
Som eremit i cellen from
Den ensom spekulerer.
Den drives kun af sandhedstørst,
Og den har skjulte kræfter,
Jaa ofte nytten sees først
Et tusind aar derefter.
Den taler i sit eget maal,
Som faa kun læser, skriver;
Et Volapyk for Per og Paal
Dens maal nok aldrig bliver.
Vor Sophus Lie en dialekt
Af dette maal studerer,
Som kun to, tre i denne slægt
Med møie dechiffrerer.
Men Sophus Lie, han taler og
Et maal, som alle kjender;
Det er det varme hjertes sprog,
Som vandt ham gode venner.
Det Völapyk nok skjønner man
I alle verdens byer,
Selv hver, som ei forstaar et gran
Af X'er og af Y'er.
Nu Sophus Lie til Leipzig drar
Og nye venner vinder;
Men gamle venner her han har,
Som der han aldrig finder.
Han kommer nok engang igjen,
Naar efter hjemmet veen
Stærkt vaagner hos vor gamle ven.
Leb' wohl, auf Wiedersehen!