Et navn, et navn, der som et løsen klinger Og samler folket om den fælles sag, Et navn, et navn, der er, som naar man svinger Og vifter høit det rene, norske flag:
Et saadant navn af tvende her jo bæres, Ernst Sars og Bjørnson, dette tvillingpar, Og naar Ernst Sars i kvæld af os nu æres, Det Bjønson er, som først ham feiret har.
Det er saa skjønt at se, naar store navne Kan smelte sammen i ét navnetræk Som ædle hjerter, der sin bror kan favne Og ikke avindssyg ham støder væk.
Et navn kan samle, og et navn kan skille, De store navne burde samle blot, For skille, det kan selv et bitte lille, Men samlingsevnen høvdinger har faat.
Et navn, det bør som samlingsløsen klinge Ej om et Jeg, men om en fælles sag, Og værd faar navne, om end nok saa ringe, Naar de kan samles under fælles flag.
Saa lad os alle, smaa og store navne Da enes om et fælles navnetræk, Der i guirlander fælles sag kan favne Og værne den med hjerters rosenhæk.
Og fælles sag – vi ved jo, hvad det gjælder; Vor fælles sag, det er vor fælles mor: Sit eget hus selvstændig helst hun steller, Og hun vil raade for sin egen jord.
Ernst Sars og Bjørnson, I var gjæve sønner, I for jer mor har hævdet hendes ret; De norske hjem skal ei bli husmandsrønner, Der alle vore navne staar som ét.
Cookies on Poetry Cove