Som ein tenar endaa maa eg gaa
aa varte op for mine baan. Dei ropar
ein hit ein annan dit, forkava maa eg
springe fraa den eine te den andre.
Lik eit kvende som i ungdomen
stunda fram te den store forstaaing, aa
so fekk ho bare mange baan.
Naar ho va plaaga av skrike aa
gnaale deira mæ dei va smaae, stunda
ho etter at dei skulde bli store saa dei
kunne vera ho te jelp.
Naar dei vart store vilde dei ikje
høire anna en at ho skulde lystre aa
fluge huse runt for deira skuld aa aldri
faa fre.
Men ho stunda etter ei einsleg stoge
der ho kunne faa stelle seg sjølv i ro.
Kaute spring dei omkring, aa dei
brukar mi ti al dagen, dei skjenner aa
smeller, kallar meg eit gamalt skrap aa
fornegtar sit ophav.
Trælka aa tynt, men likvæl æ eg
herre. Dimmas kan væl augo aa magta
veikne, naar eg kjenner kor sterke dei
æ aa eg bøier meg for deira krav.
Men endaa æ eg herre over dei.
For frit æ dæ eg bøier meg, frit æ
dæ eg kysser mine lekkjer, frit æ dæ
eg vøler om alle mine baan.