Skip to content
1857–1934

Solskyer

Ivar Mortensson-Egnund

Som om eg paa stille vengjer blir lyft op paa solfylte skyer, sviv millom dei let som fisken i hav, som fuglen i lufta aa søkk ikje.

Aa dei solfylte skyer sviv ikring meg: ikje som menneskje, naar dei mæ lette steg aa glimande klæe sviv dan sande paa tile ‒

heller ikje som tankar, som under vismannens opsyn ordnar seg i logiske rader aa rekkjer, fast samanslungne te eit vitenskaplegt verk, teoriar fast op

bygde mæ trauste grunnar, heller ikje som kjensler, grodde op fraa naturens grun, eller blomar alne paa dyrka jord,

heller ikje som viljar tonande mæ sterkt maal, saa alle maa bøie seg aa sjelve. Florlette sviv dei omkring mæ ljuve

rørsler, som englar, usynlege for auga, ikje te aa kjenne paa, ikje te aa høire, sansar kan ikje gaa dei. Men eg vilde jenne hava dei for

meg baade dag aa nat sveipa i mine sansar, fangne te jorda, at dei kan bu saman mæ baana mine aa glæ menneskja.

Men skyene maa leggje av seg den silkemjuke kjolen aa støipe seg aat kalde sfærer for at menneskja ska kunne halde fast paa dei aa jera dei te nyttes;

anten som regn eller hagl eller snø. Saaleis maa eg ogsaa mæ harde kalde hender binde dei lette fivreld, som dansar ikring meg, saa menneskjelege

sansar kan gaa dei. Ska eg freiste faa dei te strøime som tonar jenom song aa strengeleik? Eller ska eg tvinge dei te danse paa

verseføter ? Ska eg frøise dei aa faa dei te aa stivne i marmor? Eller ska eg jeva dei fargar, la sola

straa gull ut over dei? Nei, aldri kan dæ endelaust byl- jande, skiftande liv tvingas in i stivna former.

Bare som ein mild vind vil eg blaase dei over mine sansar, over al heimen; som eit vaarver mæ mild luft aa solblanke dagar.

I trugne, goe menneskjeliv fær dei fyst sin rette buna, der dei kan syne seg uta heilt aa stivne, der dei væl maa vera fangar, men likevæl frie.

I livande menneskje, fullnaen av alle skapningar paa jord straalar dei best ut sin glans, i bankande jarto, i tonande song, i milde ord aa ljose tankar.

Aa menneskja nyt live paa Guds sollyste jord, sugande kraft av al him melens rikdom.

Cookies on Poetry Cove

We use cookies to remember your language preference and — only with your consent — to learn how Poetry Cove is used. You can change your mind any time.
Solskyer · Ivar Mortensson-Egnund · Poetry Cove