Eg forstend ikje mine tankar, eg
veit ikje kor min hug æ faren. Eg stend
i under over noko som eg ikje magtar.
Æ dæ daa noko ilt som eg hev
jort eller tenkjer paa aa jera?
Eg æ som skoren sund, mi sjæl
flyg ifraa meg. Dæ blaae fivreld æ mi
sjæl som stig mot sola.
Dæ æ kje mi sorg, mi glæe; d'æ
heile verdens tyngsle som æ lagt paa meg.
Ska daa og heile verdens glæe bli
lagt paa meg?
Kvi brusar jarta i meg?
Skulde eg bli sælare en alle andre
menneskje?
Hev eg ret te ein lagna lettare en
alle andre?
Kan eg krevje ljos, naar dei andre
sit i myrkr?
Mit jarte æ som eit vatn paa ei
høg hei. Kom dæ te aa svelle for
hardt, vilde baara sprengje alle brikar
aa fara som ein glitrande foss ut
over lia.
Dæ vilde lyse op som ein solskins
dag, menneskja vilde sjaa glansen aa
blendas.
Om dæ og va mitt paa landevegen,
saa vilde mit andlet fortelje dæ, mine
klæe vilde glime som ein stjernehimmel,
dæ vilde straale ut jenom kvar ein finger.