Døkk æ natta, døkk æ skog, døkk æ kvar ei rute. Enn lig folk aa kviler i morgodraumen go. Bare drosa fagre, bjarte gygresola
‒ ho einast ikje søv. Aa Jøysen han logar i glitrande glans, aa bjørka stend didrar sylvkvit aa bjart kringom Liastaulen.
Ein gulrau blenkjande straaleflaum renn beint over dalen aa bort i Briskefjell. Der dæ lyser aa skin. Myrke skyer kvelver seg fraa Hø
genut te Mjølteheian, aa i aust ljosnar dæ av dagsranda. Op jenom fjordgape velter dagen seg fram, sveipt i graae skyer liksom i ei
vadmaalskufte. Rømer du maane? Æ du ræd den graae mannen, endaa han ikje hev mæ seg den blanke sol
møia, som jer dit andlet kvitt av aabry- skaps rædsler? Æ du ræd, sea du jøimer dit auge bak dine augnebruner?
Men dine augnebruner æ som jorde av haarfint sylv, filegransarbei, kostele- gare en Ryngjomen kan jera dæ. Dit auge hev du jøimt bak Hatfjells
buskutte brun. Fram mæ Alugins breie bringe glytter du bort i Briskedalen, der nutane dansar i draugedans aa trea sjelv, klumsa av glimen fraa dit daa-
rande auge. Der skuggar Braafjell aa løiner unda for den graae dagmannen. Der kan du umeinka drive dit spel. Ei stjerne op for Jøisen skoar beint
ne i andlete dit, ho bivrar aa bragar so taamt i dit bleike ljos. Æ dæ taarer som blinkar i auga hennar? Solmøia kjem mæ rauleit andlet,
vekkjer folk aa dyr. Røik aa eim, brak aa dur fyller alle dalar. Men dagen skri. Graaleg dreg han
attom nordbygda. Daa lig gygresola lurar bakom Braafjell aa ventar te dagen avletar aa alt hev vorte kyrt.
Lyfter so hovue varsamt aa ser ne i bygda. Truskyldig lig Sandegardan inunder den bratte li aa vitras ikje den skjeg
lande drosa, som smyg attom nutane. Ho sig neom att, smyg te den næste nuten, tykte dæ va for tileg endaa.
Men der lyfter ho hovue hug smeikjande op, skoar utover, ser ho æ eismal, sviv saa in paa tile i den blaa- tekte salen mæ himmelens tusen stjerner
opi himlinga, neiar te høgre aa vinstre, aa sveiver seg i dans mæ drust aa vyrdna. Hugmjuk aa smeikjande gloser ho
ikring seg mæ hildremagt i si augneferd. Hunden jøir, men katten leikar. Aa draum sviv i mannahugen.
Cookies on Poetry Cove