Jev gaum paa mit ord. Naar eg
hev tala, kan du spotte.
Kvifor liver gudlaus man? Han
blir gamal, kjem seg væl, sterke søner
hjaa honom staar, i heimen hev han
fre aa ingen otte, aa rise ifraa Gud
aldri honom naar.
Hans fenar spring aa smaabaana
hoppar, dei kvea aa fagnas ve fløiteljo.
Hans liv æ ein leik, jenom døds
porten sviv han saa let, under molda
søv han saa søtt.
Grenseskil flytjer dei for farlause
baan, tek kua aat enkja i pant. Fatik-
man skuvar dei bort; han maa løine
seg væl burti krokom, snikje seg fram
i øiemark, kara etter føa paa ville hei
aat seg aa aat baana. Naken han lig
aa sjelv i kalde aa drivande ver.
Fraa byom eg høirer ein skrik av
inste sjæl. Men Gud han ansar ikje
vyrdløisa han.
Naar dagen renn, staar mordaren
op aa drep den som li aa som svelt.
Naar dagen sig, kjem horkaren fram
aa seier: ingen ser meg.
Dei ottas nok ikje; for døen æ
let for alle slike.
Æ dæ ikje sant som eg talar? eller
jer du meg te ein lygnar?
Forbanna den dag, daa eg saag
heimsens ljos! Jev myrkr aa helheim
take'n att!
Eg hev ikje ro, eg hev ikje fre ‒
aldri kvild, bare tærande otte.
Kvi slokna eg ikje i moerliv?
Daa skulde eg kvile og vera still,
daa skulde eg sova aa hava ro ‒
mæ storfolk aa smaafolk tesaman, der
som gudlausen ikje meir staakar, ingen
valdsmann saa æ dæ der, aa trælen æ
fri for sin herre.