Ai, ai magt meg dreg
som eg ikje meir kan styre.
Mine sansar aa mit sinn
dei æ kvorvne bare te ei lei.
Mine føter viljugt ber
alle vejer som gaar mote deg.
Dei ber tungt ifraa.
Mine armar retter seg mot deg
som dei kunne tøias
hundrevis av mil,
bare ein sta veit dei
som æ trygt aa kvile;
Fast dei skulde kvile,
fast dei skulde trykkje
dette varme lekem mot mit bryst.
Tusen ting som ikje ord kan mæle
vild' eg kviskre,
tusen heite kyssar
skulde je mi kjensle ord
bære en eg elles kan.
Toler du dei sterke fangtak,
at eg kreistar deg i mine armar
fast saa jarta mest maa breste?
Toler du dei heite kyssar
at eg syg'e i meg mest di heile sjæl?
Kva æ ord væl kaldt aa daut!
Bare aa faa angen
av dei mjuke lokkar,
aa faa kysse
dine augo aa din mun,
aa faa slengje
baae mine armar kring dit liv,
aa faa kreiste
deg saa tet inaat meg,
aa du stryk meg
mæ dei linne hender
ser meg in i augo,
aa eg sig'e ne for deg
‒ dæ æ einast liv aa sæle no for meg.