D’æ som ei sagbordhuske; dæ
sit ein paa kvar enden, aa dei vippar
kvarandre op aa ne, elsk aa arging paa
kvar sin ende.
I fystninga æ dei jamtunge, men
snart tek dæ te aa huske mæ smaae
tak, d'æ bare saavit balansen flytjer
seg, men farten blir sterkare aa ster
kare. Mæ den eine tyngjes heilt te
jorda sviv den andre enden jamhøgt
mæ tretoppane.
Farten blir skjotare aa skjotare, den
eine vil kaste den andre av, men dei
klamrar seg fast baae tvo aa held leiken
ut i lengste lage, tæ des at svinginga
blir saa sterk at dei huskar millom
himmel aa jord, aa ein av dei blir
magtlaus aa ør saa han dett ne av sæte
aa kan ikje koma seg op att meir.
D’æ som naar ein held handa
tet over eit springvatn, den blanke
straalen blir sprøit te alle kantar
‒ naar eg ska tala æ dæ som du
jev meg slag for munnen, eg blir stam
aa maa tagne,