Eg tykkjes sjaa tusen lysande
leter ‒
æ dæ blomane som hev slik ein
glim, eller æ dæ bare for augo mine
dæ braglar aa brikjer?
Eg tykkjes høire ei sagte susing ‒
æ dæ vinden som veiftar millom
greiner aa bekkjesurl millom stein aa
stuv, eller æ dæ bare i jarta mit dæ
susar?
Dæ æ liksom lette ljocdrag leikar
jenom skogen ‒
æ dæ fuglane som kvitrar, eller æ dæ
jarta mit som stiller sine strengjer?
Dæ æ som ein ljom aa ein om
jenom al lufta ‒
æ dæ kyrkjeklokker som kyngjer,
eller æ dæ jarta mit som ringjer in
te høgti?
Eg tykkjes høire ein dur millom
himmel aa jord ‒
æ dæ sog fraa strie straumar, eller
æ dæ bare mit jarte som sjelv?
Blaase alle vindar, blaase, so mit
hovu blir klaart aa mine augo skire,
saa mi bringe maa faa ei letting.
Syngje aa spele for meg alle men
neskje, saa eg svæves aa fær fre for
mine tankar! Leggje ut mæ vise ord
saa vite vaknar!
Dæ ikje fuglesong, klokkeklang,
vindens veifting, fossens dur ‒
dæ æ tonar av eit stort orgel, ei
rølst som fyller himmel aa jord ‒
dæ æ liksom kjende maal, ‒ eg
tykkjer tonane strøimer ut or mit eige
bryst.