Vinden tusar, aa skya sviv ut over heiar aa blaae fjell, ut over dalar aa bygder. D'æ moe der uti, daa æ dæ bjartar
bortpaa ristene hera, der snøflekkjene lig millom aur aa yre, graatt aa kvitt. Skuggar fell av Magnefjell, dalen æ jup, der bur folk neri.
Men her susar vinden, her leikar skyene; hei kor dei dansar mæ vin den blæs. Skrabbelege nutar, haller aa flot te
lengst borti augneleita. Aa paa grøne vollar kviter dæ paa kyr aa svortar dæ paa jenter. Men skyene æ min buskap.
Eg vilde setje meg paa skya, rie om land aa strand. Sollyste aa reine sviv dei mæ lette vengjer, kastar sine skuggar over dalar aa fjell aa store
byar. Sjaa borti Briskeheian, d'æ rom samt der. Dæ bivrar aa bragar; i springdans fær dei, skjotare en reinen, over haug aa hamar, over flot aa flæ.
Men elva der borti bakheiane ho skundar seg ikje ho – ikje meir en menneskjebaana der dei slengjer sine ord aa ringlar sine tankar.
Du hev ingen hast du. Krul i krul, ring i ring ‒ som ein svart blenkjande lat orm. Bratte floge hev du paa sia, kvi kjem du ikje der over
alle ufser sendande kvite skomsprøiten ne-i sæterdalen? Nei du ska austijenom alle myrar du. I alle lægder ska du jøime deg, i logne svartestilla.
Eg ser ut over dalar. Graae skyer kvervlar seg, lag paa lag, flo paa flo ‒ ‒ ‒ dæ æ deira himmel.
Kor mykje vilde eg ikje jeva te at eg saag eld stige op mæ bloraue hender. Blaase op vindar !
Reise byljene mæ brim aa brot aa frøsande skavlar, fare ut jenom dei trygge bygder, vekkje dei or draum, storme op dei valne tankar.
Men eg stend paa eit høgt fjell. Neunder æ skod aa heimsens daar skap. Te alle sier æ himmelens kalde blaa aa over meg den evige Gud.
Milde aa klaare æ Granafjellskinnan, vie, vie leite. Der æ stilt aa fre. Fraa skogaasan skin dæ blaat, mæ svarte regnstraumar bak.
Men eg vender mine augo mot vest, der fjellborga lyfter seg. Smaat om sen, høgjer seg aa sterknar, buglar seg fram i ei stor runding aa held
mange bygder i sine armar. Jenom Valdals skare lyser dæ in te vidda. Der æ mine fjell, klaare som min ljosaste hug, blaae som min fag
raste tanke. Aa sjaa, over fjellborga leikande skyer som fuglar aa skip drivande for vinden. Dei krullar seg ihop nei sjaa d'æ englehovu mæ
kvite vengjer. Aa vengjene lyfter seg op aa eg ser som jenom portar in etter fjell aa endelause vidder aa blaa nande jøklar i glitrande glans.
Opover stend ein svart skybott, myrk som toreguden sjølv, men sola fargar kantane mæ ei lysande rand ‒ han smiler.
Skin sol, lat nutane faa glime. Aa nei, sjaa neri denne vesle dalen, kor go aa væn, grasgo te dei øvste lier. Der æ dæ snøflekkjer heile somaren te
aa jeva bloman friskleik aa søte. Skin sol, lat ikje skuggane falle. Lat hestane hava dæ got, dei ska snart heim i onna; aa lat kyn faa
koma heim i fre, lat dæ vera mykje mjølk i dei. Eg ser ne i den blanke kjønna; likesaa klaart aa bjart æ mit sinn.
Eg ser utover heiar aa blaae fjell ‒ ljos, ljos over heile himmelsyne, hundravis paa mil, aa kvelsola skin over flot aa fly.
Let æ leikande hugen min.
Cookies on Poetry Cove