Eg æ som ei fele som heng paa
veggen i stoga, der alle folk gaar ut
aa in, aa kven som vil hev let for aa
lokke tonar ut av denne fela, spelar
lette melodiar nok saa greit ‒ men
fela li ve al denne handsaming av
grove fingrar fraa folk som vantar dæ
fine øira.
Ho trur seg aa eige dei jupe dir
rande tonar som kan faa alle som
høirer te anten danse eller graate.
Men ingen spør etter dei tonane, ingen
bryr seg om aa freiste lokke dei fram
Aa om nokon freistar saa jev dei seg
for tileg, slengjer spele bort i utolmo,
seier dæ æ for hardspelt, løner seg
ikje umaken aa freista spela dæ op ‒
aa kanskje likevæl, dersom dei hadde
havt tolmo bare lite lenger, dei mjuke
tonane alt hadde vore nær ve aa løise
seg ut.
Naar fela saa ijen blir hengd op
paa veggen, kanskje dæ syng i ho paa
understrengen mæ tonar kløkke, som
ingen gaar.
For dæ æ dette som æ fecla si
jartesut at ho æ saa hardspelt saa ingen
orkar spela den reine klaare samljo.
Men dæ vøre al lykke for fela aa faa
late sine instengde tonar faa strøime
fram i fult velde.
Men du, du hadde dei mjuke spel
fingrar aa dæ fine øira, aa dæ dirra
Me aa bogedrage aa tone-
arten va meg ny , saa mine tonar ikje
kjende seg fullklaare ‒ aa dei drog seg
in i fela igjen.