Det ljomar so fagert ved solarfall
millom lierne myrke og skome,
No dagen den bjarte for natti so dimm
døyr burt i ein skuggemjuk tone
Det stilnar og tagnar um sætervang
millom heiarne bleike og magre.
Og skomingi tettnar um Torbekskar;
derinne søv hulder so fagre
Der tinklar ei bjølle i Ifageraas;
og Vestbekken siklar og sulrar.
Og inne bak Klingerbu-kamparne stilt
og døyande tora mulrar
I selstova gamal ‒ bak klaare glas
sov Randi i putorne reine.
Ho drøymer so sælt, det er laurdagskveld,
ho drøymer, ho vert kje aaleine . . .
‒ I skogen den myrke og myra so vaat
han vankar den gode guten;
um litt kjem han inn, og so skal han faa
seg ein ‒ rigtig ein ‒ søt ein paa truten
Det bankar so stilt og so varlegt paa dor
‒ Og hjarta det bankar i barmen ‒
Ho skjelv under felden ‒ so sæl so sæl;
‒ no kviler han trygg paa armen.
Og bringa hevjar seg, ung og mjuk;
og lipporne fagert smiler.
‒ No slokna den siste purpur
Og verdi i andagt kviler . . .