Det susar og sukkar og stormar
som havet ein uverskveld.
Det myrknar og graanar og stengjest
som natt over isgraatt fjell.
Det glimtar kje sol elder maane,
det ljoar kje mannamaal.
I lufti driv hastande skodde,
som skugge av fredlaus saal.
Men ute paa stormande havet
der flaksar ein daud-trøytt ramn.
Snart sig han av rædsle klumsa
i havsens den vaate famn.
Og inne i sukkande skogen,
der natti heng svart og still;
‒ ein einsam og daud-trøytt vandrar
hev gjenge seg vonlaust vill
Og ut mun den ramnen stemna,
det fins ikkje kvilestein.
Og inn mun den vandrar sokja;
men aldri so kjem han heim.
Det glimtar kje sol elder maane,
det ljoar kje mannamaal.
Paa utferd og heimferd mun sviva
heimlause saal.