No sloknar dag, no tystnar fugl, no raudnar nut i kveldsolgull. No stilnar sull og song i lund
og doggtaar skjelv paa rose-munn. No ridar draumeprins til dans med tanke-alvar smaa, No fyllest sinn,
no fyllest sans av syner, sumar-blaa. No møtest elsk med elskhug yr i sælast, sælast fagning
‒ til elsk og draum og eventyr kverv burt for bleike dagning. So kviskra daa min harpestreng, med' enno det er vaar
‒ inn gjenom blomerike eng min elskhug, blødande og saar. Og lat i rose-ranges bad kvar tone sorgmildt dirra
‒ til heile skogens alvehær i taaremjuke draumar bivra. Eg stundar, stundar aa møta deg, du,
naar livet blundar . . . Naar soli ho sig, og natti i draum over engjarne stig,
daa maa eg deg finna ‒ So vil eg deg vinna med vaarf:» kvad, naar stjernor i bad
av sloknande sol stig fram attum pol Dette lauv, som sprett, denne tindrande dag,
dette sæle drag gjenom eng og skog ‒ det gjer meg so yr! ‒ Aa, naar kvelden so kyrr
legg seg svalande mild over hei og myr, daa jenta mi kom, skal eg binda deg krans
og mæta di sans med eventyr. Naar solglim, det siste, det bleike skjelv
over li og elv, ‒ naar natti reidar si mjuke seng over skog og eng, der alvar til kvile i skugge gjeng,
daa vert det so stilt, daa vert det so gildt i mitt eventyrland over blomestrøyd vang.
‒ Daa, jenta mi, kom, skal eg ropa det villt, skal eg anda det stilt, so det syng i ditt sinn:
eg er din . . . Tyss.... Eg tykte, eg høyrde det leika og lo millom lauvtunge kvistar?
Skal tru nokon kjem? Skal tru, det er ho? ‒ Seg stilt nokon listar paa løynlege veg . . .
Det er steg! Aa du svallande fugl, aa du susande vind, seg det braatt, seg det no!
‒ Er det ho? Sjaa ho kjem, sjaa ho kjem med dansande steg. Og graset det logar,
og skogen han skjelv, og det haukar fraa fjell og kviskrar fraa elv imot meg.
Sjaa ho kjem, sjaa ho kjem so ung som ein vaar! Og augo dei tindrar, og lipporne ler.
‒ Og ikkje for andre en meg ho ber blomar i haar! Det tindrar, det tindrar for graatdogga syn.
Det brenn meg i bringa som blakrande lyn. Eg er varm, eg er kald, eg er daanande mjuk.
Eg pyntar med lauv, eg fjelgar med duk. So opnar eg døri med andaktfyllt sinn og ropar deg inn
til brudlaup-dans under stjerneglans. Mitt hjarta, det bankar, mitt blod, det brenn.
‒ Og kviskrar ho sæl til sin gode ven i den fine natt, i den doggfine, drøymande mainatt.
Og haaret som gullstraum um bylgjande barm. Og um halsen ein arm ‒ aa, ein svanekvit arm!
Og tvo augo som be’r, og tvo lippor, som ler i den fine natt, i den doggfine, drøymande mainat.
Og natti er still, aa, so daarande still. Og kvart tre er eit liv, eit vidunderlegt, gaatefullt liv,
som paa skuggeveng stilt over sengi vor sviv ‒ Og fjelli deruppe i sviktande skinn;
‒ det er gudar, som siglar for solargladsvind i himerik inn . . .
Cookies on Poetry Cove