Nu gaar jeg her ribbet i sorgernes nat
og eier ei fred,
gaar her saa ensom og gudforladt
og ønsker mig død.
Men du, du stiger, stiger i natten
som en bleg og bævende stjerne.
Og du er det eneste lyspunkt, jeg ser,
i det disiggraa, natdunkle fjerne.
Og du smiler imod mig saa saart og mildt,
naar atter du segner.
Men jeg vil hulke saa længe og vildt;
– til blodet stivner og læberne blegner . . .