Jeg sidder og længes mod dagens døen,
mod aftenrødens bristen,
mod nattens dybe skumring.
Jeg slukker min lampe
og lar mørket bølge om min sjæl . . .
Mit liv blev stumper.
Sol skimted jeg;
men solen brændte mine øine.
Roser plukked jeg;
men rosernes duft var giftig.
Haab saa jeg slukne.
Mod briste.
Kjærlighed dø.
Liv saa jeg fødes i smerte,
leve i smerte – og dø,
dø med rædselens stivnende afmagt
i bristende øine.
Hvad vil I, venner,
paa alle de glatte veiene!
Der er jo intet maal, som vinker!
Skyerne er ikke gyldne længer,
naar sol slukner – –
Ha, I min sjæls barnearme,
I, som i febervanvid famler
efter nøglen til frelsens port,
porten er jo lukket; og nøglen
har denne verdens skriftkloge
kastet i havet!
– – – – – –
– – – – – –
Da dukker et halvglemt billede
op i min sjæls nat. . . . .
Nazaræernes konge,
smertevansiret er dit dødblege ansigt.
Blodet pibler under tornekransen
om din hvide pande.
Kjærligheds sælsomme glød
luer i dine sluknende øine.
– – –
Længe vil jeg ligge her
i graad for dit aasyn,
du dødens skjønne betvinger,
til angstens blodsdraaber
farver min pande,
og du, du kommer –
og ta'r kalken fra mig.