Eg elskar hennar sjæls kvite ande.
Eg elskar hennar visnande likam.
– Herre, kunne eg kyssa raudnande
rosur paa hennar kinn!
– Kunne eg kviskra lækjande kraft
i hennar sloknande augo!
Men livet hev mist henne.
Dauden hev hekta sine usynlege
armar i hennar livs-nervevev . . .
No hev ho stride,
no hev ho lide.
– No skal ho visna og døy,
mi signa møy.
Ho var meg so tru,
mi sloknande viv.
Ho kunne bert gje meg
sitt hæile liv.
Eg elskar so saart.
Eg veit ikkje raad.
paa kne eg meg kastar
i skjelvande graat. –
Farvel du trufaste,
lukke paa ferdi!
Tungsamt er livet, grufull er verdi;
ho trampar det reine
og øyder det fine
No vert eg, aa Herre min Gud,
so aaleine,
aaleine med sorgi
og minni mine . . .
Burt ifraa syndi, suti og naudi,
heim til din Gud,
heim til den skinande himmelborgi
skal du sigla, mi heilage brud.